Hagen Min: Endelig sol

lørdag 2. februar 2008

Endelig sol

Sola er borte hos oss ca seks uker om vinteren. Som Finmarking er jeg vant til det så det spiller ingen rolle. Men du verden så godt det er når den kommer tilbake. 17 januar bruker den å vise seg her igjen, men siden jeg er på jobb om dagene så jeg den første gang i går. Det var godt og jeg fikk en bitte bitte liten vårfornemmelse.

2 kommentarer:

Anne-Berit sa...: Hei,er det ikke herlig når sola er tilbake,men jeg trodde dere hadde sol hele året.Dere er jo så langt sør,i forhold til oss ihvertfall.I dag har sola skint her også,og jeg og Titti fikk gå tur i solskinn i dag,deilig.Nå er det 10 minusgrader her,så det er litt kaldt.Ha en fin mandag:); 3. februar 2008 kl. 22:42
Anonym sa...: Det er riktig at det er sol på Oppdal hele året, men her hvor jeg bor stenger fjellene for sola ca seks uker i løpet av vinteren. Selv om jeg ser sola andre steder i bygda er det spesielt fint når den kommer hit igjen:-); 4. februar 2008 kl. 21:28

Legg inn en kommentar

Velkommen til min hageblogg

Vel ikke bare hage, men mye om den. I sesongen vår til høst kommer det til å stå en del, og bli lagt inn mange bilder om utviklingen i hagen min.
Med snø ca. 6 mnd i året her på Oppdal må en ha litt andre interesser enn det. Det kommer også til å handle litt om meg, Bente Lund, og noe om mine andre hobbyer. Turer i Oppdals vakre natur, litt om reiser jeg er på og alt hva jeg får lyst til å skrive om. Så det er bare å følge med, og legg gjerne igjen noen kommentarer om du føler for det.

Treet

Treet stod ferdig med blad og med knopp.
"Skal jeg ta dem?" sa frosten og pustede opp.
"Nei, kjære, la dem stå
til blomster sitter på!"-
ba treet, og skalv i fra rot og til topp.

Treet fikk blomster, så fuglene sang.
"Skal jeg ta dem?" sa vinden og viftet og svang.
"Nei, kjære, la dem stå
til bæret sitter på!"-
ba treet, i vinden det dirrende hang.

Og treet fikk bær under soløyets glød.
"Skal jeg ta dem?" sa jentungen så ung og så rød.
"Ja, kjære, du kan ta
så mange du vil ha!"
sa treet, og grenen det bugnende bød.

Bjørnstjerne Bjørnson